--------------------------------------------------------------------

Om oss

Våre bøker

Bestilling

Lyrikk

Lenker

CATHY AND THE BROKERS

av Heidi Knudsen

Vakten min var snart over. Det var fredag kveld, og jeg så frem til å komme hjem og slappe av foran tv. Hotellbaren var full av gjester, men i resepsjonen der jeg satt var det forholdsvis rolig. Jeg hadde nettopp begynt å legge kabal på pc`en da det kom en jente bort til disken.

-  Hei, sa jeg og lukket kabalen.

-  Hei, sa hun og smilte.  - Det er vi som skal spille her i kveld.

Jeg betraktet henne. Hun lignet ikke på dem som vanligvis pleide å spille her. Som regel  booket hotellet danseband med kvinnelige vokalister som lignet på Eli Hagen, eller mannlige vokalister som også lignet på Eli Hagen, bare med bleket hår. Hun som sto foran meg nå  hadde riktignok mørkt hår, men det var ikke høyt, og hun hadde bare på seg en olabukse og

T-skjorte. Ikke fullt gallautstyr som dansebandartistene pleide å ha.

-  Scenen er i kjelleren, sa jeg. - Dere må kjøre rundt og parkere på baksiden.

Hun nikket. - Da kommer jeg opp og henter betalingen når vi er ferdige?

-  Ja, bare snakk med nattevakten. Jeg går av vakt snart.

-  Okay. Blikket hennes gled ned på navneskiltet mitt. - Jeg kjente ei som het Kaja en

gang, sa hun tankefullt. Det så ut som om hun gransket meg, så smilte hun og gikk.

   Jeg hørte det godt opp i resepsjonen da de begynte å spille. Det var til en forandring ikke dansebandmusikk som kom fra kjelleren, men mer min type musikk. Popmusikk. Jeg ble sittende å lytte. Vokalisten hadde en fin stemme. Jeg lurte på hva bandet het og gikk bort til døra for å kikke på oppslaget som hang der. Cathy and the brokers, sto det på en plakat. Jeg lurte på hvorfor jeg aldri hadde hørt om dem før. De var flinke.

   Da nattevakten kom og avløste meg, gikk jeg derfor ned i kjelleren og stilte meg langs veggen innenfor døra for å høre mer på dem. Det var henne jeg hadde snakket med som sang. Hun holdt rundt mikrofonen med begge hender, og beveget seg sensuelt i takt med musikken.

-  Neste sang handler om en sommer for lenge siden, sa hun og begynte å synge:

I met you a hot day in July,

the sun was shining bright,

I said you were pretty

and you said I was pretty, too.

Hjertet mitt begynte å dunke fortere. Jeg trodde knapt mine egne ører. Hun sang om en hun hadde møtt for lenge siden, som hun ikke klarte å glemme.

Da sangen var ferdig, gikk resten av låtene meg hus forbi. Sangen hun nettopp hadde sunget spilte fortsatt oppi hodet mitt og brakte frem minnet om en sommer for tolv år siden. Da jeg traff en jente på en strand hvor sanden var hvit og kilte mellom tærne. En dag kom venninnene hennes bort til meg og sa at hun syntes jeg var pen. Jeg husker jeg syntes det var merkelig at en jente likte utseendet mitt og enda merkeligere at hun sa det til venninnene sine som attpå til sa det til meg igjen. Etter det kikket jeg stjålent bort på henne og kjente en lett kribling i magen hver gang hun smilte til meg. Jeg hadde aldri kjent noe lignende før.

   Så da hun forsiktig grep hånden min da hendene våre tilfeldigvis dultet borti hverandre en sen kveld vi gikk langs stranden, lot jeg det skje. Da hun litt senere la leppene sine over mine, lot jeg det også skje. Akkurat som jeg lot det skje da hun kneppet opp knappene i blusen min

og stakk den varme hånden sin innenfor. Da knappene i shortsen min litt senere var på vei opp, hadde jeg for lengst sluttet å tenke.

Dagen etter var hun vekk. Jeg så henne aldri mer igjen.

   Hun var min første lesbiske erfaring, og jeg klarte aldri helt å glemme henne. Hun ble målestokken for alle senere forhold og ingen klarte helt å komme opp mot henne. Det var ikke det at hun var så mye bedre enn alle andre, trodde jeg. Det var bare det at hun var den første. Den første jenta som sa jeg var pen. Den første jenta som kysset meg, tok på meg. Det var noe med det. I flere måneder etterpå prøvde jeg å finne henne, men det var nytteløst. Jeg visste ingenting om henne, bare at hun het Cathrine.

Med årene bleknet selvfølgelig minnet og ansiktstrekkene hennes, men med jevne mellomrom dukket hun likevel opp i tankene mine. Sånn som nå. Jeg gransket kvinnen på scenen. Det kunne godt være henne, men jeg var slett ikke sikker. Men ordene i sangen hennes gjorde meg nesten helt sikker. Det måtte være den kvelden og stranden hun sang om.   

   De takket for seg. Hun satte fra seg mikrofonen og forsvant bak scenen. Et par minutter etterpå kom hun gående rett forbi der jeg sto. Hjertet mitt begynte å dunke fortere igjen.

Hun fikk øye på meg og stoppet.

-  Har du gått av vakt? Jeg skal opp å hente honoraret vårt.

-  Ja, men jeg syntes dere var så bra at jeg måtte komme ned og høre på dere før jeg

gikk hjem.

- Takk skal du ha, smilte hun.

- Er det du som skriver sangene? spurte jeg.

-  Ikke alle, men flesteparten. Hvordan det? Hun kikket spørrende på meg.

-   Ikke noe spesielt. Det var bare en sang som…

Jeg visste plutselig ikke hva jeg skulle si. I stedet sa jeg: - Heter du Cathrine?

Hun nikket. - Og du heter Kaja? Du hadde vel ikke tilfeldigvis en blå Poco Loco shorts med trange knapper da du var atten? Hun smilte lurt til meg.

- Jeg har den ennå, svarte jeg og rødmet. Jeg hadde helt glemt at hun hadde hatt trøbbel

med å få opp knappene i den.

- Oi, sa hun og kikket meg inn i øynene. - Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle treffe deg

igjen.

- Ikke jeg heller, svarte jeg med sviktende stemme.

- Jeg var på den stranden hver sommer i fem år etterpå i håp om at du skulle være der.

    Stemmen hennes var myk.

-  Jeg var der kun den ene gangen. Jeg ville tilbake igjen, men det ble aldri sånn, sa jeg.

Det var helt tilfeldig at jeg hadde besøkt onkelen og tanta mi noen dager på en hytte de hadde leid bare det ene året. 

-  Hvorfor forsvant du bare? Uten å si ha det? spurte jeg da hun ikke sa noe.

Jeg hadde stilt henne det spørsmålet tusen ganger inni hodet mitt i årenes løp.

- Da jeg kom hjem til hytta etter at du og jeg hadde… vært på stranden den kvelden, var

faren min blitt syk. Han måtte på sykehus, og det var ganske kritisk et par dager. Da vi kom ut på hytta igjen, var du reist.

Jeg hadde forestilt meg tusen svar også, men ikke dette. Jeg hadde trodd at hun ikke likte meg, og at det var derfor hun bare forsvant. At hun ikke ville ha noe mer med meg å gjøre.

   En fra bandet kom plutselig bort og la hånden på skuldra hennes.

- Vi er straks klare til å dra nå. Kommer du?

-  Ja, jeg skal bare hente oppgjøret først, sa hun.

Han smilte til meg og gikk.

- Vi skal spille i Oslo i morgen, så vi skal kjøre dit nå og overnatte, sa hun

forklarende.

Jeg nikket bare. Jeg ville ikke at hun skulle dra, nå når jeg endelig hadde truffet henne igjen.

-  Det var fint å se deg igjen. Jeg har tenkt på deg av og til opp gjennom årene, sa hun og

kikket meg inn i øynene.

-  Jeg har tenkt på deg også.

Stemmen min ble bare en hvisken.

-  Kan jeg få nummeret ditt, så kan jeg ringe deg neste gang vi er på disse kanter?

Kanskje vi kan treffes og… prate litt? Ta en middag, eller noe?

Jeg nikket og gikk bort til baren og rev av en rosa post-it lapp og skrev opp nummeret mitt.

-  Jeg ringer deg, sa hun og smilte da jeg ga henne den. Hun snudde seg for å gå.

-  Jeg likte sangen din, sa jeg før hun var kommet bort til døra.

Hun stoppet og snudde seg mot meg. - Det er din sang. Jeg har bare laget den, sa hun og smilte. Så forsvant hun.

Jeg var både glad og trist på samme tid. Glad for at jeg endelig hadde truffet henne igjen etter alle disse årene og fått svar på hvorfor hun bare stakk. Trist fordi hun allerede var reist igjen.

Jeg vurderte om jeg skulle ta meg en øl i baren, men møtet med henne hadde allerede gjort meg svimmel og ør. Jeg trengte ikke mer rus. Det jeg trengte var luft og fred og ro til å fordøye det som nettopp hadde hendt. Derfor gikk jeg ut på baksiden av hotellet og satte meg rett ned i sanden. Jeg kikket utover sjøen og lurte på om hun noen gang kom til å ringe meg. Den kvelden vi hadde hatt måtte da ha betydd noe for henne også? Hun hadde jo til og med laget en sang om den. Men tolv år er lang tid. Hun kunne være gift, samboer eller ha barn for alt det jeg visste.

   Mobilen min begynte å ringe. Jeg kikket på det ukjente nummeret i displayet før jeg tok den.

-  Hei, det er Cathrine, hørte jeg da jeg hadde sagt navnet mitt.

Jeg ble helt paff. Jeg hadde hvert fall ikke trodd at hun ville ringe så fort.

-  Har dere noen ledige rom? fortsatte hun.

-  Ja, det tror jeg, svarte jeg forfjamset.

-  Fint. Jeg har overtalt de andre til å overnatte her i stedet.

-  Ja vel, var alt jeg klarte å få frem. Pulsen min begynte å gå raskere.

Det ble stille.

-  Det var kanskje en dårlig idé? sa hun etter en stund. Stemmen hennes hørtes skuffet ut.

-  Nei da. Slett ikke. Hvor er du?

-  Utenfor hotellet.

-  Jeg er på baksiden. Hvis du bare følger stien ned mot vannet, så finner du meg.

-  Hva holder du på med der? spurte hun forundret.

-  Tenker på gamle minner.

-  Om oss? Plutselig hørte jeg stemmen hennes utenfor telefonen. Jeg snudde meg og så

henne komme mot meg i måneskinnet. Hun måtte ha løpt.

-  Ja, svarte jeg og slo av mobilen.

Hun satte seg ved siden av meg og kikket på meg.

-  I mange år etterpå drømte jeg om å befinne meg på en strand sammen med deg igjen,

men nå kan jeg nesten ikke tro at vi sitter her.

-  Ikke jeg heller. Jeg er glad for at du ombestemte deg og ikke dro til Oslo, sa jeg lavt.

Hun la hånden sin i min. Den var varm og velkjent. Akkurat som jeg hadde husket den i alle disse årene.

-  Og jeg er glad for at du ikke har på deg en shorts med trange knapper, sa hun ertende.

Jeg hadde helt glemt hvor freidig hun var. I årenes løp hadde det flørtende blikket og de

på-kanten kommentarene hennes bleknet i hukommelsen min. Nå traff dem meg midt i mellomgulvet igjen, og jeg følte den samme intensiteten hun hadde fått meg til å føle for tolv år siden. Jeg skjønte hvorfor jeg aldri helt hadde klart å glemme henne, og hvorfor jeg aldri hadde slått meg til ro med noen andre. Det var fordi hun hadde alt jeg lette etter i en kvinne. Sjarm, frekk humor, freidighet, og samtidig var hun følsom, tilstedeværende, uhøytidelig, og når hun så på meg var øynene hennes fylt av varme.

Jeg kikket ertende tilbake på henne. - Før du får lov til å komme i buksa på meg igjen, må du love at det ikke skal gå tolv nye år til neste gang jeg får se deg.

Hun ble plutselig alvorlig. - Det kan jeg love deg. Nå som jeg har funnet deg, slipper jeg deg aldri igjen, sa hun og la leppene sine over mine. 

Og jeg lot det skje.